BOISE, IDAHO!!

Fantastisk lang dag. Tok bussen fra campen kvart på 4, og kom til flyplassen rundt halv 5 hvor jeg og Toby gikk å kjøpte oss en kaffe. Helt tilfeldig møtte vi på Anders på flyplassen, så vi fikk litt tid i lamme han, før vi måtte gå hver vår vei. Det vil si, Anders en vei, og jeg og Toby den andre. På flyet ble jeg plassert helt bakerst, noe som skapte veldig mye støy, og forstyrra den etterlengtede søvnen. Men, jeg fikk meg uansett noen timer på øyet før vi ankom Phoenix. Der måtte vi bare springe videre til neste gate. Men vi hadde heldighvis tid til et lite toalettbesøk, samt å kjøpe en kopp frappechino double cream mocha. Vi satte oss på neste fly, og trur du jaggu ikke jeg slet med å sove. Lå bare å vridde meg, og fikk ikke et eneste sekund i min egen verden. I tillegg var Ipod´en min tom for batteri, så den tre timers lange flyturen, som forøvrig bare var 2 og en halv i dag, virka mye lenger enn som så. Og plutselig hadde vi endelig landa i Boise. Vi var så spente der vi gikk, at vi bare flira litt i lag, og sa ellers lite. Vi gikk et lite stykke før vi gikk for å hente bagasjen. Jeg følte meg så rar i hele kroppen, og tenkte igjennom hva jeg egentlig hadde gitt meg ut på. Alene har jeg kasta meg ut i verden, uten å nesten kunne kommunisere på engelsk??? Men plutselig kom det gående en mann (Gary) med en plakat, (som forøvrig står over kjøleskapet nå,) med følgende skrift:

WELCOME TO IDAHO ESPEN!!!

Etter hvert kom det strømmende folk. Først kom Susan, Stephanie og David, og etter hvert kom Sara og Kevin. Vi snakka litt i lag, før vi gikk videre for å hente bagasjen. Der ble jeg møtt av Områderepresentantene mine. Bridget og Benjamin. Og den nyfødte ungen deres, som er rundt en mnd gammel, og fortsatt hadde festa noen ledninger i fjeset. Jeg hadde lyst å spørre hva de var til osv, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle spørre på engelsk...

Jeg fikk bagasjen, sa hade til Toby, og gikk mot bilen. De andre gikk litt forran, mens jeg og Gary gikk litt bak og snakka. Etter 20 minutter i bilen var vi hjemme. Det første jeg gjorde var å gå opp med Gary, Susan og David (8 år) til rommet mitt. Fikk satt i fra meg bagasjen og slikt. Etter det var det rett i dusjen, for så å kom ned til ferdiglaga mat. Det var Toast, med Brownies til dessert. Etter en god matbit, hadde vi litt omvisning i huset. Jeg ringte min kjære mor og gratulerte henne med dagen, for deretter å legge meg å sove. Siden hun ikke har Bursdag her i Usa enda, så velger jeg å skrive en hilsen til henne i morgen, som faktisk er hennes bursdag.

Etter om lag 3 timer på øyet, våkna jeg opp til et nytt måltid. Denne gangen var det middag, og det var Taco som sto på menyen, noe som ble møtt med veldig god respons fra de unge i huset. Men, ikke nok med at vi er 7 i familen fra før, 9 med de 2 hundene, så skulle de ha en middagsgjest i dag. En god veninne av både Stephanie og Sara. Hun heter Kara, og Susan fortalte meg at hun bodde her like mye som hjemme hos seg selv. Men uansett, det var veldig koselig. Etter Middagen dro jeg, Sara, Stephanie og Kara på en liten road trip rundt i nabolaget. Med Sara (som ikke er fylt 18 enda) bak rattet, dro vi å så på skola, og deretter å kjøpte oss vær vår is. Da vi kom hjem igjen, for om lag en times tid sia, var vi så trøtte at vi gikk til vært vårt rom. Så nå sitter jeg her, 10 på 12, og skal legge meg nå. For i morgen skal jeg opp klokka 9 å spise forkost, for så å oppleve en  Amerikansk Gudstjeneste.

Jeg vil bare benytte mine siste linjer til å ønske mamma en fantastisk fin 29´årsdag. (var det ikke 29 du ble?) Og jeg håper du får en fantastisk fin dag, og at vi kan skype´s i løpet av dagen din. Fantastisk gla i dæ, gutten din.