Thanksgiving

Et bilde av kuene

Hansen Bridge

Gary, David, Kevin og Meg

Onsdag ettermiddag dro vi hele gjengen nedover til Twin Falls, nermere bestemt Muerta city, som er en gammel og øde by. Vi kjørte først innom Fred Meyer for å fylle bensin, og jeg brukte noen minutter inne på starbucks, før jeg fikk kaffen min, og vi kunne begynne den tre timers lange bilturen. Jeg og Gary kjørte 7-seteren, mens de resterende fem familiemedlemmene pressa seg sammen i 5-seteren. Da jeg endelig hadde fått plugga i Ipoden min til bilstereoen, hadde vi akkurat kommet inn på hovedveien, hvor fartsgrensa er 60 mph(Miles pr. hour.) Jeg hadde akkurat satt på "miks sanger", og ironisk nok er det Vassengutane - I ei 60-sone som runger over anlegget.
Da vi hadde kjørt i et par timer, og vel så det, kom vi endelig fram til Muerta. Eller som GPS´en i volvo´en vår ville sagt:
"Du har nä kommet fram til resmälet, som ligger pä högre side".
Vi ble møtt av foreldrene til Gary som kom ut for å hjelpe oss med bagasjen. Dette var mitt første møte med "Grandpa and Grandma Luke", og jeg kalte dem grandpa og grandma fra første sekund. Et fantastisk flott eldre par, som jeg fikk god kjemi med fra første stund. Da vi hadde satt fra oss bagasjen på rommet vårt, hvor vi skulle ha krypinn for disse dagene, gikk jeg ned for å hilse på Gary´s bror Glenn. Jeg har skrevet om han før i bloggen min, men for de som ikke har fått det med seg, her kommer et lite resymé:
Glenn var i en bilulykke bare fem or gammel, og han fikk en hodeskade som desverre har preget han hele livet. Han fikk en skade på høyre side av hjernen, noe som betyr at høyresiden av kroppen er nesten lam, og han har store problemer med å gå.
Jeg fikk respekt med denne mannen fra første sekund jeg så han, der han satt med legoklosser, og andre barneleker og underholdt seg selv, 45 år gammel. Han har store problemer med å snakke, og bare hans nermeste familie forstår hva han sier.
En liten time senere kom resten av familien inn døra, samt David (Gary´s andre bror) m/fam. Vi spiste en slags suppe som grandma hadde stelt i stand, før noen gikk til sengs, og andre satt oppe litt lenger.
Jeg, Gary og grandpa satte oppe til klokka passerte midnatt, og vel så det, og snakket om Norge.
Da jeg omsider gikk til sengs, var jeg stuptrøtt, og det tok ikke lange tida før jeg sova av.

Neste morgen ble jeg vekt klokka 10, og fikk beskjed om å ikke spise frokost. De ville ha meg så sulten som mulig, før jeg skulle kaste meg over en stor kalkun. Mens resten av familien gjorde klar kalkunen, og alt det andre, tok jeg og Gary oss en kjøretur med hver vår 4-hjuling opp på fjellet. Vi passet på å være ute lenge nok, og da vi kom tilbake var kalkunen med tilbehør allerede servert. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hva jeg tenkte da jeg så det middagsbordet, men jeg kan prøve å forklare hva det var vi spiste ved siden av kalkunen.
Det var Potetmos, sweet potatoes (noe oransjeaktig greier), brokkoli, mais, noe eggedosis-greier, stekt skinke, og sist men ikke minst, den gørra som man stapper i kalkunen før man steker den. Det er garantert noe jeg har glemt i forbi farta. Til min store fortvilelse så hadde de ikke mormor´s brunsaus, men de hadde noe hvitt greier, som faktisk viste jeg å være veldig godt.
Sjenert som jeg er, så dynga jeg på med alt sammen, og jeg er ganske sikker på at jeg hadde den mest stappa tallerkenen. Ikke nok med det, jeg var også den første som var ferdig med runde 1. Jeg satte meg tilbake å venta på at resten av gjengen skulle spise opp, så vi kunne begynne på runde 2. Men det viste seg også at jeg var den eneste som skulle ha en ny runde, og nok en gang stappa jeg den tallerkenen så best jeg bare kunne. Det som viste seg å bli skjebnesvangert var at da jeg var så mett som det går ann å bli, så og si, da først fortalte de meg at vi skulle spise pai til dessert. Jeg måtte desverre takke nei til denne desserten, men lovte at jeg skulle smake på den senere ut på kvelden.
Da vi var ferdige med å spise og sånt, la jeg og Gary ut på ny fjelltur med 4-hjulingene. Denne gangen med David og Kevin bakpå. Vi var ute i flere timer, og nok en gang ble jeg fascinert av den flotte naturen. Det var fantastisk mye fint å se, noe dere kan se på bildene ovenfor.
Vi kjørte til "Hansen bridge". Det første som kom opp i hodet mitt var Pappa. Og je var også uvitende om at min far, Jan-Eirik Hanssen var en av to grunnleggere. Man kan si mye godt om Amerikanerne, men gode til å stave er de ikke. De stavet nemlig navnet hans slik: John-E. Hansen.
Vi stakk innom en liten bondegård på tilbaketuren. De hadde ikke mere enn 20 000 kuer gjetende på jordet. Da vi kom tilbake igjen, spilte vi noen kortspill og sånt, før jeg gikk til sengs.
Neste morgen spiste vi frokost, før vi pakket sakene og dro hjem igjen.