Jeg dro til flyplassen rundt 2030. Da var det allerede kommet venner som skulle ta farvel. Og mens vi satt der og prata kom det bare flere og flere. Jeg setter utrolig stor pris på at det kom så mange på flyplassen. Det viser vel at jeg har gjort noe riktig i mitt liv? Nok om det.
Det var forferdelig tungt å reise fra Bodø. I Bodø har jeg de fleste vennene mine, og alle de i nermeste familie. Og jeg blir å savne dere alle!
Reisen startet litt trøblete. Det ble utsatt allerede fra første stund. Flyet som skulle gå 2150, gikk ikke før 2230. Men det gjorde meg egentlig ingen verdens ting, for da fikk jeg bedre tid til avskjeden med Mamma, Pappa og Joakim. Jeg og Thomas satte oss i flyet, og var klar til å reise verden rundt. Det første vi gjorde var å kjøpe oss hver vår Munkholm, mens vi prata litt på en ellers taus flytur. Vi ankom gardemoen rundt 2345, og måtte vente på bagasjen , så når vi endelig fikk satt oss ned var det veldig godt. Vi møtte Christer, og noen andre kjente der, som vi satt i lag med og tulla og tøysa. Etter hvert som tiden gikk var det tid for at alle skulle forlate meg. Thomas, Christer, Sondre og Jostein skulle dra klokka 7, så fra og med klokka 5 var jeg "Left outside alone" på gardemoen. Tida gikk egentlig ganske fort. Jeg leste ei bok, satt litt på internett, og tok et par telefonsamtaler, samt at jeg fikk ev veldig liten time på øyet, med bagasjen godt planta under hodet. Klokka 10 dro jeg inn til Oslo city og Karl Johan, hvor jeg møtte bursdags barnet Ingrid, Martin og Andor. Vi satt på Mac´ern å chilla han helt, til plutselig tida var inne for å dra tilbake til Gardemoen. Vel framme henta jeg bagasjen min, og satt meg ned å leste litt i boka mi.
Deretter dro jeg opp på café´en og møtte Susan som jeg skulle reise hele veien til Boston sammen med. Vi tok vel farvel med foreldrene hennes, og Norge for en stund, stakk en snartur innom Tax free, og deretter satte vi oss på flyet til Paris.
Da vi kom til Paris hadde vi i underkant av en time før neste fly til Boston gikk. Og for de som har vært i Paris, så vet de at den flyplassen der ikke er av minste sort. Vi brukte om lag 25 minutter på bare å gå til sikkerhetskontrollen. Og etter min nye sveis, så kjente ikke vakten meg igjen fra bildet på passet, så jeg måtte vise bank-kortet mitt også. 10 minutter før flyet skulle gå, var vi på vei inn i flyet, men der ble vi stående i hvertfall 10 minutter til, og dermed ble dette flyet også forsinket. Jeg ble plassert i en toseter med en mann som ikke sa ett eneste ord på hele turen. Han satt i samme stilling i 7 og en halv time før han den siste halvtimen bevegde litt på seg, og viste livstegn.
På denne turen gikk det faktisk opp for meg at jeg skulle være borte nesten et helt år, og at jeg nå er på vei til andre siden av jordkloden, uten noe som helst hjelp fra mamma og pappa. Og savnet ble ikke mindre da Ipod´en min spilte:
"Mama I miss you sometimes, can you hear me when I cry?
Mama I miss you sometimes, can you hear me when I cry for you?"
Etter en fantastisk lang flytur var vi endelig framme i Boston. Det måtte vi stå enda en time, og vel så det, i kø for å gå igjennom sikkerhetskontrollen. That´s life! Etter dette henta vi bagasjen, og satte oss inn i EF-Bussen som kom å henta oss, og etter om lag 25 minutter var vi ENDELIG framme i Stonehill, Boston, USA, hvor jeg skal tilbringe de neste 2 ukene. Det første jeg så når jeg kom fram, var Thomas i velkjent stil med hendene i lomma, og snusen under leppa. og før jeg i det hele tatt var kommet ut av bussen, sto han i inni bussen for å gi meg en klem. Vi fikk i oss litt mat, så gikk jeg inn på rommet mitt, hvor det lå en Sveitsisk gutt, som ikke gir lyd i fra seg i det hele tatt, sammen med en kompis som jeg og Thomas har blitt veldig godt kjent med. Så etter litt chilling med Thomas, Christer, Sondre og Jostein, Hoppa jeg i dusjen, og deretter til sengs, klar til å få noen timer på øyet.
Unnskyld ordspråket mitt mine damer og herrer, men fy faen for en lang tur, og noen lange dager. Jeg har regna ut at de siste 60 timene, har jeg sovet 2 av dem. og stortsett bare reist tilbake i tid. Nå er klokka snart ett, og jeg skal opp til frokost klokka 7 i morgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar